Dað finst ein heilag stað,
inni mitt hjartað,
ein stað der ingen andre
fær gå inn.
Dað finst ein heilag stað,
der ingi smerte,
får lov å trengja
klørne sine inn.
Ein stað der eg åleina skal meg geyma,
når livet alt så tiðt går meg i mot,
dað er ein stað der eg kann ver’ åleina,
ein stað som alltið
mûn ver’ sett til siðes,
skild frå verðis dystre,
tunge, myrke grå,
dað er ein stað der eg kann eismall vera,
i mi sjel ei stille, stille vrå.
Vil du i denne heilagdomen
inn deg trengja,
skal du få merka at du striða må,
du rekna må å gyta utav bloðet,
om ikkì kærleiksfyld
du kjem imot meg då.
Men legg du av deg alle kleða dine,
og serskilt dei du klædde deg i sjølv,
som sjølvrettferd,
og reprimande,
då skal du visseleg få sleppa inn.
Du skal få koma utan bloð
- og røykjels’.
Du skal få koma utan drust og dramb,
Då skal du koma inn i heilagdomen,
og sjå at kærleiken,
den ger deg varm.
Lars-Toralf Storstrand, oktober 20©05.
