Skal du buð deg?

Svo stend du der,
som ei heller vinterblåst selje,
með snødrìvet langt oppetter stomni,
du strekkjer kvistfingrane dine
uppetter, langt,
langt upp mot himmelkvelven
i lengt etter den Gud
som du eingong vende ryggen til.

Og no, no når blodet ditt
ikkì lengre kokar heitt,
men har samla seg i røtene
for å biða på ein ny vår,
skrik du (atter) i lengt etter ein ny vår.

Kva tið skal vel våren renna,
kva tið skal eg atter høyra bekkane sildranðe
og kjenna sevja surla i stomn og kvist?
Kva tið skal eg vera með å spreiða
gleða, með greiner i smågutenevar,
som samlar seg for å spela
vårlege trillar
i kapp með lerka
einkvan stað der uppe.

Neðe i liði
kem han gåande,
mannen með øksi.
Høyet ligg i løða, håslåtten har lagt seg til i silo, og i runðballar
no skal han bu seg til vinteren,
og sprengkulda som han veit må koma.

Veð treng tið til å turka, i lað.