Skriket

Skriket gjallar
frå sundrìvne tarmar,
og upp gjenom svelget;

...kliv seg
møysommeleg
fram
yver tungeberget
– og syng
sin såre klagesong
um vondske og vrangskap,
um liding – og liv.

”Der dað er von er dað liv,”
sa den gamle
til meg.

Der dað er liv er dað alltið kraft
til å skrika ut
sin nauð,
sitt klagemål,
svara eg,

og gìkk min veg.

Bak meg
hang skriket,
vitnemålet um at livið
framleiðìs dinglar,
um enn i tynnaste kångurtråð.

hengjande att
i himmelrommet
kvædande Sanningi

fyrr alle heimsens sôler.

Lars-Toralf Storstrand, august 20©05